I går kom jeg på et av mine yndlingsuttrykk, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg kommet fram til et svakt skjelett for mitt første rollespill.

Tanken rundt konseptet følger her. Dette er på ingen måte spilltestet, kun teoretisert og konseptualisert. Tilbakemeldinger og ideer mottas med stor takk.

L’espirit d’escalier

Et come-back rollespill

L’espirit d’escalier: Fransk. Direkte oversatt betyr det «trappens ånd». Med uttrykket menes de smarte, vittige tingene du skulle ha sagt, som du kun kommer på på veien ut.

The clever things to say, that you only think to yourself on the way out.

All the cool stuff you wis you’d said at the time.

Sextor Furnival – Death: the High Cost of Living (DC Comics/Neil Gaiman 1993)

Pitch: L’espirit d’escalier (LD) er et replikkdrevet rollespill for 3-5 spillere. Spillet er tenkt å basere seg på scenekort. Spilleren som har tur trekker et scenekort. Man leser det, og tenker gjennom hvordan man vil spille ut scenen. Så velger man en annen spiller til å spille den andre rollen beskrevet på kortet.

Scenene er tenkt å spilles ut som følger: sceneeier (den som trakk scenekortet) definerer hvor scenen settes, hvem rollene er i forhold til hverandre, og hvordan scenen begynner. Deretter definerer sceneeier en replikk som avslutter scenen.

Sceneeier og motspiller spiller ut scenen, men når sceneeier sier replikken som avslutter scenen, står motspiller igjen, uten å kunne si noe.

Etter dette får motspiller beskrive hva rollen tenker på veien ut.

Når jeg nå sitter og skriver dette, ser jeg at det nok trekker inspirasjon fra Drømmernes selskab, som jeg var så heldig å få spillteste på Hexcon.

En tanke: i stedet for scenekort, som jeg føler kan bidra til å begrense konseptet ift. antall spillinger, hadde det kanskje vært en ide å bruke et randomness-chart, a la det som brukes i Mythic RPG?

Tanker?

Reklamer